Det begynte å nærme seg the Big Bang.

 

Det begynte å nærme seg fødselen. Vi skulle få en jente, som vi hadde valgt å kalle Ramona. Det var noen uker til fødselen enda. Men hodet var festet i bekkenet og jeg var så bra jeg ikke hadde vært hele svangerskapet. En venninne kom for å hjelpe meg å pusse opp barnerommet. For nå begynte jeg å få alvorlig "bygge rede" behov.  Vi måtte gjøre det veldig enkelt. Rommet var allerede hvitt. Så vi klippet ut hjerter og blomster fra svamper og svampet rosa og røde hjerter og blomster på veggene. Arild og jeg kjøpte stellebord og ting til barnerommet. Jeg fikk rett og slett shoppet litt. Jeg følte meg bedre enn på lenge og begynte å glede meg skikkelig til å bli mamma. De fleste ble jo bra igjen etter fødselen også. Så det var jo ett håp om at jeg også kunne bli en frisk og rask mamma med tiden. 

Jeg våknet 11. mars av at vannet gikk. Jeg hadde termin 10. mars. Riene begynte like etter. De tok seg sakte men sikkert opp i løpet av dagen og kvelden. Kl 2 om natten kjørte vi til KK. Jeg hadde skrivene fra KK med meg. Slik at jeg kunne vise papirene når jeg kom dit.

Fødselen var ikke kommet skikkelig i gang. Men jeg slapp å reise hjem. Når klokken var 10 på morgenen var jeg fremdeles ikke der dem ville jeg skulle være. Jeg måtte bli satt i gang. Jeg ble satt i gang kl 12. Fødselen har jeg fortrengt mye av. Men det jeg vet er at jeg gren non stop, rev av meg masse hår, og følte jeg skulle daue av smertene. Men så.. Jeg fikk selvfølgelig for mye epidural og klarte ikke presse. De var redd for at hun skulle bli kvelt, så de tok henne med tang.

Klokken 16.40. Ut kom hun. Helt aldeles nydelig! Perfekt! Verden stoppet opp! Det lykkeligste øyeblikket som varte lenge. Ett to timers øyeblikk. Magisk!

Nå lurer dere sikkert på hvorfor jeg forteller om fødselen. Vel, jeg kommer tilbake til det i neste innlegg. Jeg hadde fått innvilget at Arild skulle være med meg etter fødselen. Vi skulle ha rommet sammen. Det glemte jeg å skrive tidligere. Det fikk jeg innvilget da jeg var på KK for å spørre om keisersnitt. Fordi jeg mest sansynlig trengte mer hjelp enn noen andre. Vel Arild sovnet som en stein, helt utslitt etter kampens hete😅 Men Ramona og jeg vi jobbet. Vi jobbet hardt med å få dette ammegreiene til. Det var ikke lett med ett bekken som var vondt og ikke så mange liggestillinger å velge mellom. Nå var det jo heller ikke "bare" bekkenet som gjorde vondt da.

Natten kom og hvile fikk vi. Men om morgenen ble Ramona plutselig blå i fjeset!

Hun fikk ikke puste! Jeg klarte ikke løpe, jeg satt lamslått på sengekanten. Jeg klarte ikke røre en finger. Arild løpte inn til pleierne med henne. Vi var vettskremt! Hun hadde fått noe i lungene og fikk ikke puste. Heldigvis gikk det fint. Men det satt ett støkk i meg. Dette skjedde da hun lå på rygg. Etter dette lå hun aldri strak på rygg igjen. Hun lå på siden, samtidig som tyngden av kroppen lå litt bakover, med støtte bak. En av pleierskene viste meg hvordan jeg kunne ligge henne.

Nå roter jeg meg litt bort her. 

Men da jeg så hadde endelig blitt mamma til den vakreste jenten på jord . Hvordan var det med bekkenet rett etter fødselen? Jo jeg måtte fremdeles bruke krykker. Men jeg kjente meg endel bedre ja. Jeg begynte å håpe for alvor at jeg kunne bli helt frisk. Når det var kommet seg så mye så fort, måtte det vel bety det?