Jeg var i en slags panikk tilstand, blandet med en lettelse av endelig å forstå.
Jeg kunne ikke holde på slik lengre, det gikk ikke. Det gikk utover alle rundt meg, og ikke minst gikk det utover meg selv. Jeg holdt på å rakne. Jeg forstod at jeg aldri, aldri skulle jobbe 100 prosent igjen. Jeg kunne ikke jobbe mer en 50 prosent. Og til og med det vil være vanskelig i perioder. Det var en lettelse og innse, men jeg skuffet meg selv veldig. Jeg var så utrolig lei meg. Jeg elsker jo jobben min!
Nå skulle en ny hverdag begynne. Jeg var ærlig med jobben om mine tanker rundt helsen min. Jeg møtte fullstendig forståelse heldigvis. Verdens beste jobb.
Men det økonomiske begynte å stresse meg skikkelig. Det er vanskelig å få uføretrygd. Og uten det må jeg selge huset. Jeg stresset utrolig mye med det. Drasset hele familien med på visninger, slik at jeg kunne overbevise meg selv om at ved å selge hus og kjøpe leilighet ville vi kanskje klare oss. Det var en stor kamel å svelge. Men det hjalp tilslutt og jeg roet meg kraftig ned.
Så var det ett års sykemelding 50 prosent, før AAP. Nå har jeg gått på AAP i ett halvt år. Og her er jeg nå. Jeg har opp og ned dager og fremdeles dårlige perioder. Men kroppen virker som oftest på ett vis og jeg har heldigvis mer overskudd til resten av dagen som oftest. Jeg har fremdeles noen sengeliggende dager. Men langt i fra så ofte som før. Jeg får mer tid til min datter, og jeg føler meg mye mer som ett helt menneske igjen. Og det er ubeskrivelig deilig.
Jeg tenker mye på hva som skjer om jeg ikke får 50 prosent uføretrygd. Det sitter i magen. Men jeg klamrer meg til det lille håpet, og velger å ikke ta sorgen på forskudd iallefall.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar