Nybakt mamma og riktig fysio

Det var herlig å endelig få oppleve det å være mamma. Ramona var en nydelig baby. Jeg var utrolig takknemlig for å ha fått en slik velskapt jente. Jeg koste meg aldeles med henne.

Bekkenet var blitt bedre. Jeg sluttet å bruke rullestol. Jeg brukte fremdeles krykkene, men kun når jeg hadde veldig vondt når jeg gikk, eller dårlige dager, ev i trappen. Jeg var utrolig glad for det. Smertehelvete jeg hadde hatt var redusert kraftig. Men det var der fremdeles og bød på utfordringer i hverdagen. Jeg måtte ligge når jeg skulle amme, jeg kunne ikke gå tur med henne i vogn, jeg kunne ikke bysse henne i søvn, jeg  slet med av å påkledning osv. Det var rett og slett slik at jeg ikke følte jeg kunne gjøre alt som en mamma skal kunne. Det jeg ikke visste da var at dette bare var begynnelsen, på en lang reise med den følelsen.

Husarbeid fortjener en helt eget innlegg. Så det kommer jeg tilbake til. Men det var en kraftig utfordring helt siden jeg ble syk. 

3 mnd var gått og jeg ville begynne å gå til fysioterapauten min igjen. Fysioterapauten ville ikke ha meg tilbake. Hun sa at det sikkert var bedre for meg å ta kontakt med Wergeland fysioterapi. Dem hadde en ekspert på bekken der. Jeg ringte, og jeg fikk komme til etterhvert. Jeg begynte med behandling ved massasje og elektroder og opptrening av bekken, rygg, mage og lår. Fysioterapeuten der er fantastisk og jeg fikk god oppfølging. Men det gikk utrolig sakte. Jeg hadde blå resept på Vannkanten. Jeg nøt og det gjør jeg fremdeles, det varme vannet der og boblene.

Jeg hadde dessverre ikke bil lappen og Arild måtte kjøre meg hit og dit. Det påvirket forholdet. Jeg følte meg ikke selvstendig. Etterhvert kunne jeg ta buss og tog, men det tok utrolig mye av min kapasitet de dagene jeg brukte kollektiv transport. Når jeg kom fram til fysio var jeg jo helt ødelagt i bekkenet. Men jeg prøvde, å gav ikke opp. Jeg begynte å komme meg litt mer ut med vognen. Selv om jeg måtte kjøre slalom ned bakkene med vognen, eller gå baklengs. Nedover bakker er fremdeles verst.

Fysio på Wergeland gav meg mange tips og råd om hva jeg kunne gjøre i hverdagen for å lette på smertene. Feks hvordan jeg gikk, hvordan jeg satt, hvordan jeg gikk ut og inn av bilen. Feks samlede ben ut av bilen, små skritt når jeg gikk, bena rett fram når jeg satt, ikke i kryss osv. Det hjalp meg også til å få mindre smerter, kjenne litt hva som trigget, for det kunne jeg ikke kjenne før i den grad. Da var bare alt vondt. 

Jeg følte meg enda litt bedre å begynte og gjøre meg klar mentalt for jobb. Jeg hadde da først vært i fødselspermisjon i 9 mnd. Men jeg var fortsatt deltids sykemeldt. Jeg begynte å jobbe 20 prosent, så 40 og så 60. Når jeg hadde vært sykemeldt tilsammen ett år gikk jeg over på Arbeidavklaring. Men jeg var fremdeles langt i fra frisk, og jobbet nok strengt tatt for mye for helsen. Fridagen min var jeg hos fysio. Jeg hadde begynt på gruppetrening. Der gikk jeg en stund. Men kroppen min hadde vært igjennom mye. Den begynte å gi utslag andre steder på kroppen. Rygg, nakke, skuldre, mye migrene. Jeg følte meg dårligere enn de andre på gruppen. Tilslutt ville jeg ikke gå dit mer. Jeg følte ikke jeg mestret det. 

Jeg tok buss til og fra jobb som oftest. Det var en lang tur med svingete veier. Som var døden for bekkenet. Det var en utrolig tøff tid. Jeg bestemte meg for at om dette noengang skulle gå, måtte jeg begynne å ta lappen på bil. Jeg hadde begynt å gå i gruppetrening på Psykomotorisk fysioterapi i Strandgaten i Bergen i tillegg til behandling og trening på Wergeland. Det var for lang reisevei for meg. Det gikk ikke.