Zombie

Før aap gikk ut jobbet jeg 60 prosent. Det gikk på en måte greit. Men jeg hadde problemer med å gå til både fysio på Wergeland og psykosomatisk i Strandgaten. Dagene var altfor travel for meg, men jeg kjørte på. Jeg hadde fått en fantastisk psykosomatisk fysioterapaut der. Hun tenkte mer på helheten. Så tilslutt sluttet jeg å gå til fysioterapauten på Wergeland. Det var nok egentlig veldig dumt. Jeg trengte egentlig begge deler. Jeg holdt i tillegg på å ta billappen og var nærme å få lappen. Det var utolig viktig for meg, for å gjøre hverdagen litt lettere mtp. att jeg ble så dårlig i bekkenet av å sitte på buss. 

Aap tok slutt og jeg måtte tilbake til jobb 100 prosent. Det var tøft. Men jeg klarte det på ett vis. Ikke spørr meg hvordan. Men livet utenom, var det ikke mye plass til. Jeg fikk lappen og ble stående i kø med manuellgir. Venstre siden på bekkent mitt er verst, så hoften og foten fungerte ikke etterpå og jeg hadde problemer med å gå av smerter pga kløtsjen. Så ny bil ble det og automatgir har jeg kjørt siden. Året etter tenkte jeg at jeg heller skulle prøve 90 prosent. Jeg tok permisjon fra 10 prosent og hadde kortere dager. Det var en lettelse og ikke ha så lange dager. Men jeg slet likevel. Jeg hadde mye smerter og jeg taklet ikke noe annet enn jobb. Jeg begynte å gå til fysio på Wergeland igjen. Jeg fikk sykemelding en gang i uken. Der jeg gikk til fysio og trente og fikk behandling etter behov. Men dette holdt ikke. Nytt år kom og jeg søkte igjen 10 prosent permisjon. Jeg gikk nesten ut august. Så knakk jeg fullstendig sammen. Jeg klarte ikke ett år til slik som jeg hadde hatt. Jeg var full i smerter. Sengeliggende når jeg kom hjem fra jobb i smerter, mye sorg fordi jeg følte meg som verdens verste mor, verdens verste kone og verdens verste venninne. Jeg strakk ikke til i noen områder i livet. Alt jeg snakket om var smerter. Det overtok hjernen min, for smertene dominerte meg hele tiden. Mye tårer i sorg fordi jeg ikke klarte å innse at jeg var funksjonshemmet.

Jeg knakk sammen på jobb. Jeg var nettopp kommet for dagen og tok meg en kaffe med noen kolleger før dagen skulle begynne. Dagen før hadde jeg lagt i sengen med ett smertehelvete og i tårer siden kl var syv om kvelden. Egentlig skulle jeg ikke gått på jibb den dagen. Vi satt og pratet.. Husker ikke hva det var som skjedde. Men plutselig kom det. Jeg fortalte om dagen før på en litt lattermild måte. Fordi jeg ofte skjuler det meste med latter og tøys. Men alvoret tok meg der jeg satt og  pratet. Det gikk opp ett lys for meg, at dette går ikke lengre, hva driver jeg egentlig på med? Jeg begynte å gråte. Helt ustoppelig faktisk. Jeg måtte bare gå fra jobb. Livet mitt måtte ta en vending. Jeg måtte bli ett menneske igjen. Jeg følte meg som en zombie full i smerte.